Pågående forskningsprosjekter

Politisk autoritet i Norge

Prosjektet undersøker politisk lederskap mellom politikken og folket, mellom beslutningene og tilslutningen til dem, om den tilliten som lederen må skape og hente i offentligheten. Det ser på politisk lederskap over tid, både generelt og konkret, om politikkens mest personlige og synlige side, i et demokrati derfor også en av dens viktigste. I alle politiske systemer artikuleres politisk makt som person-makt. Makten legemliggjøres, den tilskrives mennesket. Men hvordan? 

Demokratisk politikk er, med to ord, legitime beslutninger. Beslutninger skal anerkjennes som gyldige og de skal være effektive. Politikk ivaretas av politiske ledere med det de har i seg av lederskap, med politisk autoritet. Å forstå politiske autoritet slik det forandrer seg i takt med andre sider av samfunnet er å bli nærmere kjent med vårt politiske system. Autoritet er tilegnelse og begrunnelse av makt, av konstitueringen av makt som rettmessig eller legitim. Makten utøves med samtykke fra dem som makten rammer. De som underkaster seg makten anerkjenner makten.- Til alle tiden og I alle kulturer er denne makten helt eller delvis knyttet til personen, altså autoritetspersoner, eller rett og slett politiske ledere. Ofte har de også vært militære ledere, monarker eller geistlige. Autoritet kan altså ikke unngå det personlige selv om det varierer mellom politiske kulturer  og fra sak til sak. I vår politisk kultur er symbolsakene mer knyttet til personen enn andre. Noen saker signaliserer bedre enn andre hvor en leder eller et parti står, og som mer enn andre er prinsipielle eller ideologiske. I Norge og mange andre land er abortsaken en slik, og en mer særnorsk er EF-saken. Men også i den mer løpende politiske hverdagen er noen saker mer egnet til å tvinge den personlige lederen ut på banen i mer opphetet debatt enn andre, slik som spørsmål om innvandring.  I slike saker er ytringer mer enn eller handlinger som markerer grenser og forskjeller, tegner politiske kart. Dette er den politiske lederen oppgave og symbolsakene er redskapet. Dessuten slår sakene tilbake på lederen, han og hun blir selv symboler for et bestemt standpunkt eller posisjon.

Politisk makt, makten til å kunne fatte bindende beslutninger for alle, kommer til uttrykk som enkelthandlinger som alltid er spor fra forutgående handlinger. Beslutninger, de symbolmettede men også andre, peker tilbake på den enkelte politiker og personlige motiver. Politikk kan også forstås som endringer i et større system av programmer, budsjetter og  konstitusjonelle regler og lover. Dette prosjektet ser derimot på den personlige autoritet. Lederskapets dobbelthet, knyttet både til et menneske og en posisjon, gjør temaet politisk lederskap komplisert. Ingen ledere er like, heller ingen historisk og politisk situasjon. Lederskapet kommer nettopp til syne i en konstellasjon mellom person og situasjon. Jeg kan presentere lange linjer, lederskapets forandringer over flere tiår. Tanken er nettopp å iaktta det politiske lederskapet i norsk politikk slik det fremkommer gjennom biografisk litteratur og annet kildemateriale med en bestemt formodning. Medietrykket, eksponeringen, den hyppige nærværet i i stadig flere kanaler og utgaver – det setter politikeren i en annen situasjon, det skaper en annen politiker. Han og hun er mer offentlige, mer på utsiden av partiet og Stortinget, og ikke minst: mer aktiv i mediene og den offentlige mening. Det oppfattes som demokratisk og en politisk plikt å agere mest mulig i det offentlige tilgjengelige rom. Dette må ha gjort noe med lederskapet og dermed med politikkens form. Påstanden er kanskje ikke kontroversiell, men den er viktig: Det endrede forholdet mellom politiker og offentlighet gav en annen politisk relasjon og en annen form for politikk overfor velgerne. Vi betrakter politikken annerledes enn la oss si i 1980 fordi politikkens frontfigurer oppfører seg annerledes. I samme steg kan vi trygt anta at politikkens sentrale budskap, tilpasses sin nye omgivelse. Men hvordan?

 

The Euromissiles and the media 1979-1983

Many of the dramatic events in 1989 and following years were outcomes of events a decade earlier, when the battle of the NATO dual-track decision took place in many West European countries. There are two contrasting conclusions of the events – one arguing that the dual-track decision of December 1979 lead to a new dangerous situation for Europe. The contrasting view is that the deployment of the missiles shifted the momentum to the west and subsequently to the defeat of Soviet policy. Similarly, the judgements of the situation at the time were diametrically opposite of one another: The NATO idea was to connect Western Europe closer to the US and so cancel any Sovjet ideas that a war could be limited to Europe. Such missiles would shift the ability from massive nuclear deterrence to ‘flexible response’ and deter Soviet from any aggression against Europe. The oppositional side argued that such a deployment, as a consequence of US pressure, would limit the ‘theatre’ of war to the European continent and Soviet Union. Such a stationing of American ‘first strike’ nuclear power in Europe would destroy any attempt of negotiations. How did the US react, opponents asked rhetorically, when the Soviet Union wished to deploy missiles at Cuba? The two sides thus located Europe into two very different military scenarios. The project considers as a fact that the major Labour parties in Western Europe did a complete turn in this important question. The Euromissile controversy 1979-1983 was a severe political challenge for the labour parties in Western Europe. Most of them developed a divide on the question of actual deployment if the negotiation were disrupted or failed. The Euromissile conflict was also a conflict where the press, the intellectuals and political leaders needed to make their position manifest and public. And as we know, the dual-track decision of 1979 quickly generated a Europe-wide anti nuclear movement that operated both democratically to influence the opinion, and strategically, to influence the Labour parties directly. One might say that this was the “dual-track” strategy that was carried out by the peace movement in Norway with success. This project examines the changing relationship between the press, the peace movement and the Norwegian labour party in a European context.  The first project is published as:

Politics, Press and the Euro-missiles. The Take-off of the Euro-missile Conflict in Norway. in H.G. Bastiansen and R. Werenskjold (eds.) The Take-off of the Euro-missile Conflict in Norway.  The Nordic Media and the Cold War. Nordicom 2015 s. 255-270

 

Political realism, legitimacy and public communication

The purpose of this project is to (re)construct another conception of political legitimacy and public opinion. As an alternative to "idealist" conceptions of the public sphere, this project receives insights from a realist line of thought in political theory (eg. Machiavelli, Hobbes, Hume, Weber, B. Williams, N. Luhmann and others.) The first part of the project confronts predominating political theory with actual changes followed by the web and social media facing the public sphere. It seeks to clarify to what extent political theory takes account of such changes, and reversibly, the book examines in what ways contemporary Internet development continue to carry the values of openness and argument further. The general idea in the following chapters is to mobilise political ideas that directly and indirectly address the nature and functions of our current amorphous and complex public sphere, with an emphasis on the implications of the Internet, including the web and social media. I will argue that the predominant normative concept of ‘the public sphere’ is unsuited to help us understand contemporary opinion-formation and legitimacy. This part is published as a book called "The Digital Soap-box" at Universitetsforlaget 2016. Another monography is in process, adressing realist political and social theory.