Prosjektet ble avsluttet med boken Ansiktet foran makten, Novus 2017.
Det undersøker politisk lederskap mellom politikken og folket, mellom beslutningene og tilslutningen til dem, om den tilliten som lederen må skape og hente i offentligheten. Det ser på politisk lederskap over tid, både generelt og konkret, om politikkens mest personlige og synlige side, i et demokrati derfor også en av dens viktigste. I alle politiske systemer artikuleres politisk makt som person-makt. Makten legemliggjøres, den tilskrives mennesket. Men hvordan?
Demokratisk politikk er, med to ord, legitime beslutninger. Beslutninger skal anerkjennes som gyldige og de skal være effektive. Politikk ivaretas av politiske ledere med det de har i seg av lederskap, med politisk autoritet. Å forstå politiske autoritet slik det forandrer seg i takt med andre sider av samfunnet er å bli nærmere kjent med vårt politiske system. Autoritet er tilegnelse og begrunnelse av makt, av konstitueringen av makt som rettmessig eller legitim. Makten utøves med samtykke fra dem som makten rammer. De som underkaster seg makten anerkjenner makten.- Til alle tiden og I alle kulturer er denne makten helt eller delvis knyttet til personen, altså autoritetspersoner, eller rett og slett politiske ledere. Ofte har de også vært militære ledere, monarker eller geistlige. Autoritet kan altså ikke unngå det personlige selv om det varierer mellom politiske kulturer og fra sak til sak. I vår politisk kultur er symbolsakene mer knyttet til personen enn andre. Noen saker signaliserer bedre enn andre hvor en leder eller et parti står, og som mer enn andre er prinsipielle eller ideologiske. I Norge og mange andre land er abortsaken en slik, og en mer særnorsk er EF-saken. Men også i den mer løpende politiske hverdagen er noen saker mer egnet til å tvinge den personlige lederen ut på banen i mer opphetet debatt enn andre, slik som spørsmål om innvandring. I slike saker er ytringer mer enn eller handlinger som markerer grenser og forskjeller, tegner politiske kart. Dette er den politiske lederen oppgave og symbolsakene er redskapet. Dessuten slår sakene tilbake på lederen, han og hun blir selv symboler for et bestemt standpunkt eller posisjon.
Politisk makt, makten til å kunne fatte bindende beslutninger for alle, kommer til uttrykk som enkelthandlinger som alltid er spor fra forutgående handlinger. Beslutninger, de symbolmettede men også andre, peker tilbake på den enkelte politiker og personlige motiver. Politikk kan også forstås som endringer i et større system av programmer, budsjetter og konstitusjonelle regler og lover. Dette prosjektet ser derimot på den personlige autoritet. Lederskapets dobbelthet, knyttet både til et menneske og en posisjon, gjør temaet politisk lederskap komplisert. Ingen ledere er like, heller ingen historisk og politisk situasjon. Lederskapet kommer nettopp til syne i en konstellasjon mellom person og situasjon. Jeg kan presentere lange linjer, lederskapets forandringer over flere tiår. Tanken er nettopp å iaktta det politiske lederskapet i norsk politikk slik det fremkommer gjennom biografisk litteratur og annet kildemateriale med en bestemt formodning. Medietrykket, eksponeringen, den hyppige nærværet i i stadig flere kanaler og utgaver det setter politikeren i en annen situasjon, det skaper en annen politiker. Han og hun er mer offentlige, mer på utsiden av partiet og Stortinget, og ikke minst: mer aktiv i mediene og den offentlige mening. Det oppfattes som demokratisk og en politisk plikt å agere mest mulig i det offentlige tilgjengelige rom. Dette må ha gjort noe med lederskapet og dermed med politikkens form. Påstanden er kanskje ikke kontroversiell, men den er viktig: Det endrede forholdet mellom politiker og offentlighet gav en annen politisk relasjon og en annen form for politikk overfor velgerne. Vi betrakter politikken annerledes enn la oss si i 1980 fordi politikkens frontfigurer oppfører seg annerledes. I samme steg kan vi trygt anta at politikkens sentrale budskap, tilpasses sin nye omgivelse. Men hvordan?